Til tross for Tysklands fortsatte nedslag på pro-palestinsk aktivisme, samlet tusenvis seg i Kreuzberg forrige uke til en 'Seiersmarsj' etter våpenhvileavtalen. De ropte “Frihet for Palestina” og bar plakater med teksten “Våpenhvilen er bare begynnelsen.”

Mens motstand kan oppstå i gatene, kan den også finne sin plass på gallerivegger. I fjor sommer, mens bomber falt over Gaza, fungerte en utstilling i Frankfurt som et vindu til krigens grusomheter i Palestina. Som en del av Tysklands palestinske kulturfestival, viste en serie fotografier tatt av palestinske journalister den humanitære katastrofen i Gaza og folkets motstandskraft.

Ett bilde skilte seg ut. Tatt av Mahmoud Abu Hamda i Gaza i april 2024: En ung jente som knar brød midt i ruinene av Nuseirat flyktningleir, med røyken fra bombinger fortsatt hengende i luften.

Da en spansk gutt så det gripende bildet, ble han så rørt at han kom tilbake til utstillingen for å donere sparepengene sine i mynter for å hjelpe palestinerne, etter at moren hans forklarte de harde realitetene barna i Gaza lever under.

Utstillingen, Through My Eyes, reiste gjennom store deler av Europa i fjor som en del av et opplysningsinitiativ fra PALI Think Hub, en menneskerettighetsorganisasjon.

NGO-en ble grunnlagt av Emma Lo, en italiensk-amerikansk ekspert på internasjonal rett bosatt i Sveits, og Lise, en fransk-palestinsk utdannet i internasjonale relasjoner bosatt i Tyskland. Deres oppdrag: å belyse den humanitære krisen i Gaza og gjenopprette de menneskelige historiene som ofte går tapt bak mediestatistikker og militærrapporter.

“Through My Eyes konfronterer ofte folk med de harde realitetene ved livet under okkupasjon og folkemord i Gaza—mange for første gang. I stedet for å bare gå videre, ser vi at de stopper opp, reflekterer, stiller spørsmål, og til og med kommer tilbake med venner for å fortsette samtalen,” sier Lo.

“Vi vil at folk skal føle, ikke bare se.”

“Å skape forbindelse er kjernen i våre utstillinger,” forklarer hun. “Vi ønsker å humanisere palestinske erfaringer, å bevege oss utover abstrakte debatter og inn i noe dypt personlig. Folk handler når de kan relatere seg.”

Emmas empati for de undertrykte ble formet tidlig. Som 10-åring leste hun Anne Franks dagbok og ble slått av den unge jentas evne til å dokumentere nazismens grusomheter med en stemme så nær hennes egen.

“På den tiden var jeg fascinert av biografier om mennesker som hadde formet historien, men Annes historie skilte seg ut fordi den ble fortalt gjennom stemmen til en jente på min egen alder, med et uskyldig og relaterbart perspektiv,” fortalte hun TRT World.

Anne Frank var en tysk-jødisk jente som, under andre verdenskrig, gjemte seg med familien i det tysk-okkuperte Amsterdam for å unnslippe nazistenes forfølgelse. Hun førte dagbok i løpet av de 25 månedene familien var i skjul, og dokumenterte livet sitt i levende detalj. Anne døde i 1945 i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Men dagboken hennes skulle bli en av verdens mest innflytelsesrike bøker.

For Lo er Annes historie smertefullt relevant i dag, som et ekko av lidelsene i Gaza. “Anne drømte om å bli journalist. Hvis hun hadde vært i live nå, ville hun skrevet om folkemordet i Gaza.”

Unge palestinske kvinner som dokumenterer krisen i Gaza i dag, viser den samme motstanden, sier Lo. “Journalister som Bisan Owda, Plestia Alaqad, Lama Jamous og Hind Khoudary gir en stemme til den palestinske saken, og fanger de grusomhetene de er vitne til daglig. Arbeidet deres er like kraftfullt som Anne Franks dagbok, men de er ikke bare ekko fra fortiden—de skaper sine egne arv.”

Allerede som 12-åring hadde Lo møtt tre Holocaust-overlevende på utdanningsarrangementer. Deres vitnesbyrd ga henne en overbevisning: stillhet i møte med urettferdighet er medskyldighet. “Jeg lærte at verden kan være brutal, men å stå opp for menneskerettigheter er en av de mest kraftfulle motstandshandlingene.”

Frihet, likhet, rettferdighet—for hvem?

Til tross for at hun vokste opp i det multikulturelle landskapet i Washington DC, møtte Lo den palestinske fortellingen for første gang i tenårene takket være foreldrene sine.

“Selv om Anne Frank nevner Palestina i en dagbokoppføring fra 8. mai 1944; skammelig nok hørte jeg ikke om Palestina etter 1948 før jeg var 15,” minnes hun.

Den jødisk-amerikanske Norman G. Finkelsteins Gaza: An Inquest into Its Martyrdom var et viktig vendepunkt i hennes læringsprosess. Boken skildrer Israels militære angrep på Gaza, brudd på internasjonal lov og feilfremstillingen av Palestina i vestlige narrativer.

Verdiene Lo hadde blitt lært på skolen—frihet, likhet, rettferdighet—begynte å rakne. “Frihetene USA fremmer, som retten til selvbestemmelse og rettferdighet, blir forlatt når det gjelder Palestina.”

Lo legger ikke fingrene imellom når hun adresserer vestlig hykleri. “Ledere burde skamme seg. Deres selektive anvendelse av menneskerettigheter undergraver deres troverdighet.”

Et åpenbart eksempel er USAs urokkelige militære støtte til Israel, til tross for Israels åpenbare brudd på internasjonal lov. Israel forblir den største mottakeren av amerikansk bistand siden andre verdenskrig.

“Det er enkelt,” sier Lo. “Regjeringer bør slutte å finansiere vold. I stedet for å nøre opp under ødeleggelse, bør disse ressursene investeres i å bygge en bedre fremtid.”

For henne er det å holde regjeringer ansvarlige ikke bare et valg—det er en forpliktelse. “Jeg kan ikke påstå å stå for rettferdighet mens jeg ignorerer handlingene til mine egne regjeringer. Å utfordre disse narrativene er en plikt.”

Gjennom PALI Think Hub demonterer Emma Lo og Lise ideen om at Israels handlinger i Palestina er et fjernt eller isolert problem. “Fornektelsen av rettigheter hvor som helst svekker dem overalt,” legger hun til.

KILDE: TRT WORLD