Denne uken trer Israels forbud mot FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) i kraft, noe som kutter av organisasjonens tjenester i sine to hovedområder i Palestina: Gaza og det okkuperte Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem.

UNRWA ble etablert i 1949 som en respons på Nakba for å gi humanitær hjelp og beskytte palestinske rettigheter inntil en rettferdig løsning på flyktningkrisen ble oppnådd. Kjernen i dette er palestinernes umistelige rett til retur, som Israel konsekvent har nektet å anerkjenne.

Utover de 5,4 millioner UNRWA-registrerte flyktningene, har minst fem millioner flere palestinere blitt tvangsforflyttet som følge av sionistisk kolonisering. Retten til retur tilhører dem alle.

Et kalkulert angrep på Palestina

I oktober vedtok det israelske parlamentet to lover rettet mot UNRWA. Den første forbyr organisasjonen å operere innenfor 1948-grensene. Den andre forbyr israelske tjenestemenn å samarbeide med UNRWA i noen kapasitet.

Disse lovene er utformet for å fjerne palestinske rettigheter til et hjemland og ytterligere svekke organisasjonen som tjener dem. De markerer også kulminasjonen av tiår med angrep fra Israel og dets allierte som søker å demontere UNRWA som en del av det bredere sionistiske bosettingskoloniale prosjektet.

For de 2,1 millioner palestinerne i Gaza vil dette lamme innsatsen for å gjenoppbygge hjem og livsnødvendig infrastruktur som er ødelagt av Israels vold. Det vil ytterligere hindre gjenoppretting av liv og helbredelse etter netter under brennende himmel og dager preget av mangel på mat og sikkerhet.

På Vestbredden og i Øst-Jerusalem vil 49 000 elever bli tvunget ut av UNRWA-skoler og enten stå uten utdanning eller, i Jerusalem, bli utsatt for israelske læreplaner som forvrenger, dehumaniserer og sletter deres historie og kultur.

Nesten en million palestinere vil bli nektet medisinsk behandling. Tapet av tusenvis av jobber vil ytterligere drive palestinere inn i økonomisk usikkerhet, og forsterke en syklus av planlagt underutvikling.

Politiske mål og nyimperialistiske strategier

Demonteringen av UNRWA er ikke bare en humanitær krise; det er et politisk trekk. Sionismen har planlagt å utslette Palestina som en del av en bredere regional strategi. I denne imperialistiske rammen finansierer USA og EU undertrykkelsen, Israel håndhever den, den lokale eliten samtykker, og FN gir et tynt slør av legitimitet.

Tidspunktet for forbudet sammenfaller med Israels skiftende taktikker. Mens intensiteten av volden i Gaza midlertidig har avtatt, har volden på Vestbredden—spesielt i Jenin og Tulkarem flyktningleirer—eskalert. Sionistiske styrker bruker luftangrep for å ødelegge livsnødvendig infrastruktur, hindre helsehjelp og drive massevakueringer, samtidig som de fortsetter den daglige utvidelsen av bosettinger og massearrestasjoner.

Palestinere står i dag overfor de samme undertrykkende kreftene som under opprøret i 1936-39: egeninteressert lederskap, arabisk regimes medskyldighet og sionistisk-imperialistisk dominans.

Kjernen i disse dynamikkene er palestinsk flyktningstatus—en grunnleggende konsekvens av sionistisk kolonisering. Siden 1948 har Israel fordrevet over 10 millioner palestinere, de fleste etterkommere av Nakba, og revet dem bort fra deres hjemland.

Retten til retur truer sionismens fundament fordi den utfordrer Israels koloniale virkelighet, bygget på ødeleggelse og fordrivelse.

Angrepene fra den sionistisk-vestlige aksen på UNRWA har som mål å avpolitisere organisasjonens mandat, samtidig som de sementerer palestinsk flyktningstatus som en permanent humanitær krise som skal administreres.

Mens statusen til palestinske flyktninger og deres rett til retur ikke kan avgjøres utelukkende av UNRWA eller noen internasjonal organisasjon—da dette er en tilstand som stammer fra implementeringen av sionistisk bosettingskolonialisme—svekker disse angrepene organisasjonens evne til å fremme palestinske politiske krav innen FN.

Videre har tung avhengighet av donorfinansiering forvandlet organisasjonen til en semi-korporativ enhet, avhengig av svingende utenlandsk finansiering, noe som ytterligere undergraver dens kapasitet til å støtte palestinske politiske ambisjoner. Dette er imidlertid et symptom på den nyliberale utnyttelsen som, forkledd som humanitær hjelp, behandler palestinere som forbrukbare og utbyttbare subjekter for vestlig imperialistisk ekspansjon.

Palestinere holdes derfor som gisler av en global struktur designet for å frarøve dem deres autonomi. Dette reflekteres for eksempel i det faktum at alle senior UNRWA-tjenestemenn er ikke-palestinere, som tar avgjørelser for 5,4 millioner flyktninger, men ofte mot deres kamp for nasjonal frigjøring.

Integrering?

Samtidig har amerikansk imperialisme påført et nytt slag ved å fryse alle USAID-prosjekter—unntatt de i Israel og Egypt—og stanse militærhjelp til alle land unntatt Israel, Egypt og Jordan.

Suspensjonen av USAID fungerer som et pressmiddel for å absorbere de tusenvis av palestinere som Israels brutale kampanje har som mål å fordrive i løpet av de kommende månedene. For eksempel i Jordan, hvor USAID spiller en kritisk rolle i å støtte offentlige tjenester som helsevesen, rettsvesen og vannforsyning, legger frysen press på kongedømmet for å delta i denne planen, som har vært under utvikling i årevis, men som nylig har blitt åpent oppmuntret av USA.

De siste årene har eksperter og internasjonale organer foreslått integrering i vertsland eller gjenbosetting i tredjeland som veier for å sikre et minimum av rettigheter og frigjøring for palestinere som har vært tvangsbosatt i over syv tiår.

Mens tilgang til sivile og politiske rettigheter i eksilland er avgjørende, må disse forslagene ikke brukes som våpen for å undertrykke den sentrale kampen for retur. På dette tidspunktet risikerer slike narrativer å legitimere tvangsutvisninger under dekke av juridiske løsninger, og slette palestinske krav fra den globale agendaen.

Tilgang til rettigheter må aldri tjene som en strategi for å bagatellisere eller marginalisere den sentrale kampen for retur og innsatsen for å sikre den. På dette tidspunktet er det avgjørende å erkjenne hvordan slike narrativer og løsninger kan utnyttes—enten for å hindre palestinsk overlevelse midt i folkemord eller for å undertrykke motstand mot tvangsfordrivelse.

Mange palestinere på Vestbredden har allerede jordansk statsborgerskap—rester av Nakba og Oslo-avtalen. Hvis palestinere blir tvunget til å flytte til Jordan eller tredjestater under påskudd av naturalisering og gjenbosetting, vil denne strategien, innrammet som en juridisk løsning, til slutt legitimere ytterligere tvangsutvisninger og slette deres rett til retur fra den internasjonale agendaen.

Dette vil legge til rette for elimineringen av 10 millioner palestinere som en politisk kraft som utfordrer vestlig imperialistisk ekspansjon.

Tiden for retur

En rettferdig løsning kan ikke oppstå fra de samme institusjonene og strukturene som har opprettholdt palestinernes lidelser og plyndringen av deres land i flere tiår. Slike alternativer er bare en ny innpakning av undertrykkelse.

Svaret ligger i palestinernes egen utholdenhet. I løpet av de siste 16 månedene, i tross mot over et århundre med frarøvelse og eksil, inkludert 480 dager med bosettingskolonial utslettelse, har palestinere alene forvandlet retur fra en fjern drøm til en håndgripelig virkelighet.

Når fordrevne palestinere i Gaza strømmer tilbake mot sine ødelagte hjem i Gaza by, Beit Lahiya, Jabaliya og Beit Hanoun, markerer dette bare begynnelsen på deres store marsj for retur. Åtti prosent av Gazas befolkning stammer fra de som ble fordrevet fra 247 landsbyer i sentral-sør Palestina gjennom bølger av sionistiske massakrer.

Dette må være det styrende prinsippet for enhver rettferdig og varig løsning—en som gjenoppretter palestinere til deres hjem, land og verdighet som de har blitt tvangsforvist fra altfor lenge: returen av 10 millioner palestinere til deres 1 193 opprinnelige byer og landsbyer.

KILDE: TRT WORLD