Når solen stiger opp over Gazas arrede horisont, står byen standhaftig, med en uknuselig ånd til tross for den konstante tyngden av utenlandske pålegg. USAs president Donald Trump, kjent for sin transaksjonelle tilnærming til globale saker, har igjen rettet blikket mot Gaza, og rammer inn dens fremtid i språk preget av eiendomsavtaler og økonomiske insentiver. Men for folket i Gaza er Trumps såkalte visjon ikke et forslag – det er en fornærmelse.

“Vi er ikke en forretningsavtale. Vi er ikke en investeringsmulighet,” sier Hussam Lolo, 33, med en stemme som forblir urokkelig til tross for tapets tyngde. “Trump ser på Gaza som en eiendom som kan gripes, men han eier ikke dette landet. Kun Gazas eget folk kan gjenoppbygge det som er ødelagt.”

Lolos frustrasjon gjenspeiler en dypere, kollektiv harme blant palestinerne i Gaza. I generasjoner har deres land blitt bombet, deres hjem revet, og deres liv forstyrret. Og likevel nekter de å bli kjøpt, fordrevet eller utslettet.

“Verden må forstå,” fortsetter han, “vi leter ikke etter et nytt sted å kalle hjem. Vi har allerede et. Gaza er vårt hjem, og vi vil aldri forlate det.”

Falske løfter

Trumps forslag, maskert i løfter om gjenoppbygging og velstand, antyder at Gazas folk bør forlate sitt land, deres lidelse kynisk omformulert som en grunn til fordrivelse. Men folket i Gaza ser gjennom fasaden. Tilbudet, kledd i diplomatiske høfligheter, hedrer verken deres verdighet eller historie – det viderefører fortellingen om utslettelse som Gazas folk har kjempet mot i generasjoner.

“Vi ønsker ikke betingede amerikanske penger,” sier Lolo. “Det finnes millioner over hele den arabiske og islamske verden som elsker Palestina, som ville støtte oss uten å be oss forlate. Vi trenger ikke å bli fjernet fra vårt land for å motta hjelp. Dette er vår rett, ikke en tjeneste.”

Noor Zaqout, 43, utfordrer også premisset om tvungen migrasjon under dekke av et bedre liv. Hun har levd gjennom krigens kaos, sett ødeleggelsen av sitt hjemland, og likevel forblir hennes identitet inngravert i Gazas landskap.

“Det er en forskjell mellom å velge å reise og å bli tvangsflyttet. Trumps plan handler ikke om å forbedre våre liv, det handler om å fjerne oss,” sier hun.

“Det handler ikke om å finne en bedre fremtid. Det handler om å ta fra oss retten til å bli der vi hører hjemme. Det handler ikke om å finne fred; det handler om å tvinge oss til å overgi oss.”

For Zaqout er saken dypt personlig. Hennes familie, en gang stolte innbyggere av Gaza, har sett ødeleggelsen på nært hold, og deres bånd til dette landet er dypt. Det er et bånd som ikke kan brytes av utenlandske løfter om bedre muligheter.

“Mine slektninger som dro før krigen, ønsker nå at de kunne komme tilbake, selv til et ødelagt Gaza,” sier hun, med øyne fylt av en blanding av smerte og trass. “Dette er vårt hjem, vår identitet. Hvordan kan du forvente at vi forlater våre minner, våre gater, våre liv?”

Trumps narrativ fremstiller Gaza som ubeboelig, og rettferdiggjør fordrivelse under dekke av humanitær bekymring. Men denne fremstillingen er både kynisk og falsk.

“Beordret Trump evakuering av Los Angeles da skogbranner raste gjennom byen?” spør Zaqout. “Foreslo han at folk skulle dra for alltid? Selvfølgelig ikke. Dette handler ikke om leveforholdene her. Dette handler om politikk, om å prøve å få oss til å forsvinne. Gaza er ikke ubeboelig. Gaza er et sted hvor folk lever, elsker, kjemper og dør for det de tror på. Det er vårt hjem, og vi vil ikke dra.”

Generasjoner av motstand

Ayat Al-Ghossain, 27, sporer sine røtter tilbake gjennom tiår med palestinsk kamp. Som tusenvis av andre har hennes familie levd gjennom kriger, fordrivelse og eksil, og likevel forblir de forpliktet til sitt land. For Al-Ghossain er det å bli i Gaza ikke bare et personlig valg, men en politisk erklæring, en nektelse av å la fremmede makter diktere deres skjebne.

“Min bestefar bodde her i 80 år, min far i 70. Jeg vil bli, og jeg vil lære mine barn å bli,” erklærer hun, med en stemme fylt av overbevisning. “Dette landet er ikke bare land. Det er vår historie. Vår identitet. Vår fremtid. Vi vil ikke gi det opp.”

Al-Ghossain utfordrer verdens stillhet om lidelsene til palestinere i eksil. “Ingen snakker om kampene til palestinske flyktninger, hvordan de lever uten stat, uten statsborgerskap, nektet grunnleggende rettigheter. Men her i Gaza har vi en identitet. Vi vil ikke gi den opp.”

For henne avslører forsinkelsene i gjenoppbyggingsarbeidet hykleriet i utenlandsk intervensjon.

“De samme kreftene som gjorde Gaza til ruiner, vil nå spille rollen som frelsere?” spør hun, med en stemme preget av vantro. “Hvis de virkelig brydde seg, ville de ha tillatt gjenoppbygging å begynne umiddelbart.”

Prisen for å overleve

Mens diplomater debatterer, står palestinere overfor harde realiteter. Hjem forblir i ruiner. Familier leter etter savnede kjære under restene. Mat og medisiner er knappe. Og likevel holder folket ut. De holder ut ikke fordi de ikke har noe annet valg, men fordi de har en dyp, urokkelig kjærlighet til sitt land og sitt folk.

Samah Hassanein, 30, ler bittert når hun blir spurt om Trumps plan er en løsning eller en forbrytelse.

“Har du noen gang sett en forbrytelse med et nytt lag maling?” spør hun, med en stemme dryppende av sarkasme. “Det er hva dette er. Dette er ikke en løsning; det er en fornærmelse.”

Hun nekter å akseptere argumentet om at Gaza er uegnet for menneskeliv.

“De har kvalt Gaza i årevis, holdt oss under blokade, og deretter snudd seg rundt for å si at vi ikke kan overleve her. Men vi er fortsatt her, fortsatt puster. Vi vil overleve fordi Gaza ikke bare er et sted; det er et folk,” sier Hassanein, med en sterk stolthet i stemmen.

For Hassanein, hvis hun noen gang skulle dra, ville det bare være én destinasjon, Safed, hennes families forfedres hjem i Palestina før 1948, beslaglagt av sionistisk milits og i dag en del av Israel.

“Vil de være komfortable med det?” sier hun, et retorisk spørsmål som henger i luften.

Gaza – høylytt og urokkelig

Til tross for den utenkelige lidelsen er ikke Gazas folk passive ofre. De er forfatterne av sin egen historie, og nekter å la fremmede makter diktere deres skjebne.

“Hvis Trump vil bygge noe, la ham gjenoppbygge hjemmene som ble ødelagt av amerikansk-finansierte bomber,” sier Lolo. “Men han bør vite at uansett hva som blir gjenoppbygd, vil det være for oss, ikke for hans politiske arv.”

Zaqout og Hassanein understreker at folket i Gaza ikke søker hjelp eller utenlandsk intervensjon, men heller den grunnleggende retten til å leve fritt på sitt eget land med verdighet. De avviser overfladiske løsninger som ignorerer kjerneproblemer som blokaden, pågående bombing og mangel på frihet. Deres krav er klart: en slutt på undertrykkelsen, anerkjennelse av deres eksistens, og muligheten til å gjenoppbygge sin fremtid uten eksterne avtaler gjort på deres bekostning.

“Vi ber ikke om tillatelse til å leve. Vi krever at verden slutter å prøve å utslette oss. Vi er ikke en statistikk. Vi er Gaza, og vi vil overleve,” sier Hassanein.

En by som nekter å bli utslettet

Gaza er ikke en brikke på et sjakkbrett som kan flyttes etter vilje. Det er en by med historie, med kultur, med et folk som nekter å bli utslettet. Gazas stemme er høy, klar og urokkelig. Byen er ikke bare et sted for smerte; det er et symbol på motstand, på overlevelse, på det uknuselige sinnet til dens folk.

“Trump burde komme til Gaza, se kroppene som fortsatt er fanget under ruinene, se barna som leker midt i ødeleggelsen, se mødrene som holder fast på det lille som er igjen,” sier Al-Ghossain. “Hvis han virkelig vil hjelpe, la ham fikse det som er ødelagt mens vi fortsatt er her, ikke etter å ha tvunget oss til å forsvinne.”

Lolo, Zaqout, Al-Ghossain og Hassanein taler for en by som har utholdt det utenkelige. Deres stemmer roper ikke om hjelp, de brøler med trass.

“Vi vil ikke dra,” sier de, igjen og igjen. “Dette landet er vårt.”

Og så lenge det er pust i deres lunger, vil Gaza forbli – uknust, urokkelig, uforglemmelig.