Jeg møtte Aysenur Ezgi Eygi for første gang i mai i fjor på en studentleir i USA. Vi var der for å vise solidaritet med Palestina og mot Israels pågående folkemord i Gaza, ved University of Washington. På den tiden var Ayse en av lederne og spilte en fremtredende rolle i studentbevegelsen.

Den unge tyrkisk-amerikanske kvinnen var motivert til å kjempe for rettferdighet for palestinerne og mange andre saker både under og etter studietiden.

Da livet førte oss sammen i kampen for frigjøring av det palestinske folket, lærte jeg Ayse å kjenne som en fantastisk person – så hyggelig, snill og en modig, sterk leder. Den 26 år gamle kvinnen var svært utadvendt, hadde mange venner, smilte alltid og spredte positiv energi.

Ayse var alltid villig til å hjelpe andre og sjekke hvordan vennene hennes hadde det, og om de trengte hjelp med noe, selv om hun selv hadde mye å gjøre.

Likhet for alle

Blant de egenskapene jeg husker best ved Ayse, var hennes utrolige drivkraft. Hun balanserte dette med sin humor og forsøkte alltid å gjøre folk glade. Men hun hadde også en seriøs side når det gjaldt aktivismen hennes.

Hennes sosiale samvittighet innebar ofte at hun brukte betydelig tid på organisering. Ayse elsket Palestina og tok en viktig rolle i planleggingen av studentleirene ved universitetet – hun samarbeidet med både studenter og universitetsledelsen.

Hun klarte dette samtidig som hun jobbet hardt med studiene sine for å få gode karakterer og til slutt fullføre utdanningen ved University of Washington.

Ayse var en person som mente at rettferdighet ikke bare handlet om å kjempe for den palestinske saken, men også for likhet for alle.

Hennes reise som ung aktivist, og utviklingen av hennes sosiale samvittighet, innebar også reiser til utlandet. For noen år siden dro hun til Myanmar for å observere folkemordet mot Rohingya-folket i Sørøst-Asia.

I USA, i byen Seattle, som hun kalte hjem siden hun forlot den tyrkiske byen Antalya i ung alder, var Ayse også aktiv i arbeidet for raserettferdighet og deltok blant annet i Black Lives Matter-bevegelsen.

Ayse var så ærlig; hun gjorde alltid ting fra hjertet og med så mye kjærlighet, uansett hva det kostet. Jeg husker hvordan Ayse elsket livet og hvor begeistret hun var for å fortsette utdannelsen sin og besøke den okkuperte Vestbredden.

Besøk til Vestbredden

Ayse var virkelig motivert til å dra dit for å være vitne til virkeligheten på bakken og hvordan palestinerne lever under militær okkupasjon siden 1967 og den påfølgende etniske rensingen.

Siden Israels angrep på palestinerne intensiverte i oktober i fjor, har militæret drept mer enn 41 000 mennesker, for det meste kvinner og barn. På den okkuperte Vestbredden har Israel nå drept nærmere 700 mennesker og skadet mer enn 5 700 andre.

I denne sammenhengen, under våre hyppige samtaler, betrodde Ayse meg hvordan faren hennes og andre universitetsprofessorer var redde for hennes tilstedeværelse der.

Men hun var bestemt. Ayse ønsket fortsatt å dra til den okkuperte Vestbredden for å støtte palestinsk motstand mot okkupasjonen. Hun ville se med egne øyne hvordan det var, og komme tilbake for å fortsette å spre budskapet til verden – et narrativ som ofte blir sensurert.

Ayse var klar over farene, men hun ønsket fortsatt å dra – for å sette sitt preg og stå sammen med det palestinske folket som opplever folkemord mens en likegyldig verden ser på.

Grunnen til at hun dro dit sammen med andre fredsaktivister fra International Solidarity Movement (ISM), var for å fortsette å spre budskapet og vise verden realiteten av den israelske okkupasjonen og dens brutalitet.

Min siste telefonsamtale med Ayse var bare noen timer før hun ble drept. Jeg snakket med henne i over to timer.

På det tidspunktet følte jeg at Ayse virkelig snakket fra hjertet om sine opplevelser. Hun fortalte meg hvor forferdelig okkupasjonen er og hvor vanskelig det er å leve under den – en virkelighet som palestinere som min familie og jeg har følt på kroppen. Jeg har blitt arrestert der tidligere; undercover-styrker arresterte broren min. Faren min ble også arrestert og til og med skutt i beinet en gang.

Livet under okkupasjon

Over hele den okkuperte Vestbredden og så langt som til den hellige byen Jerusalem, opplever man apartheid og farer på nært hold når man passerer gjennom kontrollposter.

Mange palestinere blir ofte skutt og drept uten grunn. Mine palestinske venner der har opplevd denne virkeligheten, omringet av kontrollposter, med trusler mot hjemmene deres eller nektelse av inn- eller utreise fra deres lokalsamfunn. Mange må også tåle urettferdigheten av å vente i lange timer.

Under samtalen vår delte Ayse historier hun hadde hørt fra lokalbefolkningen og all lidelsen okkupasjonen har forårsaket.

Vi snakket også om hennes opplevelser i Jerusalem og hvordan israelske soldater nektet henne adgang til den historiske Al-Aqsa-moskeen.

Hun opplevde også okkupasjonens fulle kraft, en daglig realitet for palestinere. Hun fortalte meg hvordan israelerne tok passet hennes ved grensen, fikk henne til å vente veldig lenge mens de avhørte henne om detaljene i reisen hennes, før de til slutt lot henne slippe inn.

Hovedtemaet hun tok opp, var lidelsene til folk under okkupasjon, til tross for at hun bare hadde vært der i noen få dager.

Arv

Før hennes tragiske død hadde Ayse lagt planer. Hun skulle møte familien min i byen Hebron etter noen dager, men det skjedde aldri.

Vi vil huske Ayse, en som levde for rettferdighet og palestinsk frigjøring frem til sin død. Vi vil aldri glemme henne. Verden vil aldri glemme henne, og vi vil fortsette å kjempe til okkupasjonen tar slutt.

Vi vil alltid fortsette på veien hun banet og forsterke hennes budskap om rettferdighet og likhet til verden til det skjer en endring.

Arven etter Ayse har vært å samle mennesker fra hennes samfunn. Til hennes minne vil samfunnsorganisatorer og rettferdighetsgrupper samles, inspirert av hennes styrke og samvittighet, for å jobbe sammen mot den forandringen Ayse visste var vanskelig, men alltid ønsket å oppnå.

Kilde: TRT WORLD