Den 29. oktober 2024 våknet innbyggerne i sørøstlige Spania til ødeleggende flom som krevde livet til over 220 mennesker og forårsaket omfattende skader på infrastruktur. Disse flommene, utløst av kraftig regn tilsvarende en hel årsnedbør, er verken de første av sitt slag i Europa, og de vil heller ikke bli de siste, ettersom global oppvarming rammer planeten med enestående intensitet og hyppighet.
Planeten vår opplever nå klimaendringer uten sidestykke, som overskrider kritiske terskler forskere lenge har advart om. Nylige rapporter viser at den globale gjennomsnittstemperaturen har oversteget 1,5°C sammenlignet med førindustriell tid (1850–1900).
Selv om denne økningen kan virke liten for folk flest, representerer den et vendepunkt som truer fremtiden til menneskeheten og planetens økosystemer ved å akselerere klimakrisen. Dette kan føre til stigende havnivåer, hyppigere og mer alvorlige naturkatastrofer og et enormt tap av biologisk mangfold.
En rapport utgitt forrige måned av Verdens meteorologiorganisasjon avslørte at konsentrasjonen av klimagasser nådde rekordnivåer i 2023, noe som signaliserer en fortsatt økning i globale temperaturer i årene som kommer.
Karbondioksid, den viktigste driveren av global oppvarming, akkumuleres i atmosfæren i et tempo uten sidestykke i menneskets historie, med en økning på over 10 prosent på bare to tiår.
Denne økningen skyldes hovedsakelig utslipp fra fossile brensler. Denne alarmerende trenden indikerer at planeten vår har nådd et punkt uten retur og beveger seg mot en nært forestående klimakatastrofe.
Forskere spår allerede at 2024 vil bli det varmeste året noensinne registrert. Copernicus Climate Change Service, en del av EUs Copernicus-program, kunngjorde at 22. juli 2024 var den varmeste dagen i moderne historie, med en global gjennomsnittstemperatur på rekordhøye 17,15°C.
Stigende gjennomsnittstemperaturer er et kritisk varselsignal som ikke bare indikerer høyere maksimums- og minimumstemperaturer, men også en økende sannsynlighet for ekstreme værhendelser. Dette inkluderer sommerens hetebølger i deler av USA, ødeleggende flommer i Sør-Europa og voldsomme skogbranner i Sør-Amerika.
Folk over hele verden betaler en høy pris for disse ekstreme værhendelsene, med utviklingsland som bærer den tyngste byrden. En nylig studie fra Imperial College London avslørte at over 570 000 dødsfall har blitt tilskrevet 10 alvorlige klimakatastrofer siden 2004. Tørken i Somalia i 2011, som krevde livet til 258 000 mennesker på grunn av hungersnød forårsaket av stigende temperaturer, er et tydelig eksempel.
Forsvinnende land
Forskerne er enige om at fortsatt industrielle aktiviteter og ukontrollerte gassutslipp vil føre til en global temperaturøkning på 2,7°C innen slutten av århundret.
Dette dystre scenariet har katastrofale konsekvenser, inkludert mulig oversvømmelse av hele nasjoner og øyer som Bangladesh, Maldivene og Alexandria, Egypts kystby, på grunn av stigende havnivåer. Det truer også matsikkerheten, forstyrrer økosystemer og undergraver globale økonomier.
Dessverre bærer menneskene ansvaret for disse ekstreme værhendelsene på grunn av feilbruk av miljøressurser og menneskelige aktiviteter.
Forskere tilskriver akselerasjonen av ekstreme værhendelser til økende konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren, noe som fører til en merkbar økning i gjennomsnittstemperaturer.
Denne farlige situasjonen har fått FNs generalsekretær António Guterres til å gjentatte ganger advare om at planeten vår nærmer seg et punkt uten retur, og han har sammenlignet det med en “klimahelvete”. Han har oppfordret til en raskere overgang til en grønn økonomi – en som er lavkarbon, effektiv og miljømessig bærekraftig. Han understreket behovet for større samarbeid mellom utviklede og fremvoksende økonomier, med fokus på å akselerere overgangen fra fossile brensler. I tillegg har han etterlyst tilstrekkelig økonomisk støtte for å hjelpe fattigere nasjoner med å redusere utslipp og håndtere de uunngåelige konsekvensene av global oppvarming.
Løfter og politikk
Til tross for landenes forpliktelser i Parisavtalen om å holde oppvarmingen under 1,5°C for å unngå de verste konsekvensene av klimaendringer, fortsetter gapet mellom løfter og faktiske tiltak å øke år etter år. Internasjonale svar blir ofte sett på som skuffende og utilstrekkelige for å møte utfordringens omfang.
En nylig skuffelse var utkastet til finansieringsavtale foreslått av presidentskapet for COP29 i Aserbajdsjan. Avtalen oppfordrer rike nasjoner, som historisk sett er ansvarlige for klimakrisen på grunn av deres industrielle aktiviteter, til å bidra med 250 milliarder dollar årlig innen 2035 for å hjelpe fattigere land med å håndtere konsekvensene av klimaendringer.
Imidlertid har dette forslaget møtt kritikk fra alle kanter, ettersom målet ligger langt under de anslåtte 400 milliarder dollar som trengs hvert år for klimatilpasning.
Disse politikken er ikke bare urettferdige, men de gambler også med livet til millioner, spesielt i sårbare regioner som Afrika og små øynasjoner.
Håpefulle løsninger
Det finnes fortsatt håp om å unngå de verste konsekvensene av klimakrisen. FN fremhever at dagens teknologier kan redusere utslippene betydelig innen 2030 og 2035. Eksperter understreker at globale karbonutslipp må reduseres med 45 prosent innen 2030 og nå netto null innen 2050.
Viktige tiltak inkluderer implementering av nasjonale tilpasningsplaner, stans av nye fossile brenselprosjekter, reduksjon av fossilt brenselforbruk med 30 prosent innen 2030, utfasing av kull innen 2040 og sikring av at rike nasjoner gir nødvendig finansiering. Løsninger inkluderer også skogplanting, beskyttelse av sårbare befolkninger, forbedring av tidlige varslingssystemer og økt bevissthet gjennom bærekraftige vaner.
Å oppnå disse målene krever sterk forpliktelse fra enkeltpersoner, regjeringer og organisasjoner.
Klimakrisen er ikke bare en miljøkrise, men en test på vår menneskelighet og vår evne til å samarbeide og jobbe kollektivt. Katastrofene vi er vitne til i dag, bør tjene som en vekker, som oppfordrer oss til å handle umiddelbart. Spørsmålet nå er: Er vi klare til å ta dette ansvaret, eller vil vi forbli passive tilskuere mens planeten vår beveger seg mot et punkt uten retur?
KILDE: TRT WORLD
