Ideen om at Israel har en «bibelsk» rett til den okkuperte Vestbredden har blitt et yndet samtaleemne blant visse politiske figurer.

Forrige uke gjentok Elise Stefanik, nominert av USAs tidligere president Donald Trump som ambassadør til FN, dette kravet. Hun svarte et klart «ja» da hun ble spurt om hun var enig med høyreekstreme israelske tjenestemenn som hevder at hele Vestbredden er Israels bibelske arv.

Men dette handler ikke bare om politisk retorikk. Fortellingen om en «bibelsk rett» er forankret i kristen sionisme – et trossystem som har formet både USAs utenrikspolitikk og Israels omfattende menneskerettighetsbrudd mot palestinere.

Så hvor kommer denne ideen fra, og har den noen teologisk tyngde? La oss bryte det ned.

En «bibelsk» rett? Ikke helt.

Grunnlaget for kristen sionisme er troen på at Israel har en gudegitt og ubestridelig rett til landet. Men holder dette kravet teologisk sett? Ikke helt.

Ifølge tilhengerne oversettes visse bibelske løfter gitt til figurer som Abraham direkte til den moderne staten Israels territorielle krav. Det mest siterte verset kommer fra Det gamle testamentet, hvor Abraham blir fortalt: «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne.»

Dette verset brukes ofte for å argumentere for at Gud ga Israels land til Abrahams etterkommere – noe som betyr at Israel har en «bibelsk rett» til Vestbredden.

Men her er saken: den tolkningen plukker ut skriftsteder selektivt. Revd Dr. Stephen Sizer, en ekspert på kristen sionisme, påpeker at løftet i Første Mosebok ble gitt spesifikt til Abraham, ikke til hans etterkommere for alltid, og absolutt ikke til en moderne nasjonalstat.

«Det er ingenting i teksten som tyder på at Gud mente at løftet skulle gjelde ubetinget eller for alltid,» forklarer Sizer.

Han forteller til TRT World at dette kravet ikke er annet enn «et svakt forsøk på å rettferdiggjøre kolonisering ved hjelp av Bibelen».

Hvem sitt lovede land?

Sizer, en tidligere prest og åpen kritiker av kristen sionisme, har skrevet omfattende om dens teologiske svakheter og politiske konsekvenser.

Når han blir spurt om det «lovede landet» ble gitt eksklusivt til det jødiske folket som deres evige arv, forklarer Sizer at Bibelen faktisk motbeviser ideen om ubetinget eierskap til landet.

«I motsetning til hva mange antar, insisterer Skriften gjentatte ganger på at landet tilhører Gud og at opphold alltid var betinget. 'Landet er mitt, og dere bor i mitt land som fremmede og utlendinger.' (3. Mosebok 25:23)»

Selv Abraham selv, som beskrevet i Hebreerne, så det «lovede landet» som en midlertidig bolig, og så frem til en himmelsk arv, ikke en permanent, jordisk eiendom.

«Opphold var åpent for alle Guds folk på grunnlag av tro, ikke rase. Faktisk forklarer forfatteren av Hebreerne at landet aldri var deres ultimate ønske eller arv, men en midlertidig bolig frem til Jesu Kristi komme. Deres evige arv, og vår, er himmelsk, ikke jordisk,» forklarer Sizer.

På den globale scenen står argumentet for en «bibelsk rett» heller ikke sterkere.

FN-resolusjon 242 krever eksplisitt at Israel trekker seg ut av territorier okkupert i 1967-krigen, inkludert Vestbredden. Disse bosetningene som Israel har bygget på disse områdene bryter internasjonal lov, noe som gjør retorikken om «bibelsk rett» ikke bare feilaktig, men også ulovlig.

Kristen sionisme

Kristen sionisme er ikke bare en abstrakt teologisk tro – det har vært en drivkraft i utformingen av USAs utenrikspolitikk.

Siden opprettelsen av Israel i 1948 har kristne sionister spilt en betydelig rolle i å lobbyere for politikk som favoriserer Israel, alltid på bekostning av palestinere. Røttene til kristen sionisme var tydelige i 1948 da USAs president Harry Truman ble den første verdenslederen til offisielt å anerkjenne Israel som en jødisk stat, og gjorde det bare 11 minutter etter opprettelsen.

Spol frem til Trumps presidentskap, og kristen sionisme var igjen i front.

Under hans administrasjon anerkjente USA formelt Jerusalem som Israels hovedstad i 2017 og støttet israelsk suverenitet over Golanhøydene i 2019 – handlinger som direkte motsatte seg folkeretten, ettersom førstnevnte er utpekt av FN som okkupert palestinsk territorium og sistnevnte er syrisk land under israelsk militærokkupasjon.

Men det handler ikke bare om Trump. Kristen sionisme har dype røtter i amerikansk politikk og påvirker både demokrater og republikanere.

For eksempel har Mike Pompeo, den tidligere amerikanske utenriksministeren, forsvart Israels tiår lange kontroll over de palestinske områdene ved å hevde at den israelske staten har et bibelsk krav på landet, og avviser ideen om at Israel er en okkupasjonsmakt.

«[Israel] er ikke en okkupasjonsnasjon. Som en evangelisk kristen er jeg overbevist av min lesning av Bibelen at 3000 år senere, til tross for fornektelsen fra så mange, [dette landet] er det rettmessige hjemlandet til det jødiske folket,» han sa.

Hvite evangeliske kristne har vist seg å være noen av de mest standhaftige støttespillerne til den israelske staten, kanskje mer enn noen annen gruppe.

Tidligere israelsk ambassadør til USA Ron Dermer anerkjente til og med denne dynamikken en gang, og oppfordret Israel til å prioritere evangeliske kristne fremfor amerikanske jøder i sine diplomatiske anstrengelser.

«Folk må forstå at ryggraden i Israels støtte i USA er de evangeliske kristne,» han sa.

Kristen sionisme stammer i stor grad fra evangeliske og fundamentalistiske kristne tro, som ser støtte til Israel som et guddommelig mandat knyttet til realiseringen av apokalyptiske profetier.

Evangeliske hevder at Kristi gjenkomst avhenger av oppfyllelsen av spesifikke hendelser, som jødenes tilbakekomst til det såkalte «Lovede Land» og opprettelsen av staten Israel.

Denne fortellingen ikke bare dehumaniserer palestinere, men fremstiller dem også som hindringer for profetien, fremstiller dem som noe «menneskelige dyr» som må etnisk renses.

Det er innenfor denne farlige rammen at kristen sionisme fortsetter å muliggjøre og legitimere undertrykkelse, systemisk vold og okkupasjon, og skaper en teologisk og politisk begrunnelse for lidelsen til millioner.

Stillhet i møte med folkemord

Når politikere stoler på fabrikkert retorikk, bidrar de til å opprettholde ulovlige bosetninger, forsterke okkupasjon og støtte systemisk urettferdighet.

Men utover å forme politikk, tjener dette et mørkere formål: å muliggjøre at USA kan hvitvaske Israels folkemord og sin egen medvirkning i disse bruddene.

Den kristne sionismens innflytelse strekker seg utover amerikansk politikk og inn i kirker, spesielt over hele Europa.

Sizer bemerker at forholdet mellom Den engelske kirke og pro-israelske lobbygrupper ofte har ført til stillhet fra mange kristne ledere.

“Det har utvilsomt vært det mange ser på som et usunt nært og langvarig forhold mellom lederne av Den engelske kirke og Deputertkammeret for britiske jøder, som beskriver seg selv, uten å unnskylde seg, som en pro-israelsk lobby,” sier Sizer.

“Beklageligvis har mange kristne ledere i USA og Europa stått stille, tause og medskyldige, uvillige til å kritisere Israel for det som i økende grad blir anerkjent som en folkemordskampanje mot det palestinske folket,” sier han.

Denne stillheten styrker bare den fortsatte undertrykkelsen av palestinerne, og muliggjør at legitimiteten til okkupasjonen kan fortsette under en teologisk forkledning.

KILDE: TRT WORLD