Da USAs president Donald Trump innførte en tollsats på 25 prosent på varer importert fra Canada og Mexico, samt 10 prosent på varer fra Kina, skapte han stor uro og utløste en global handelskrig med gjengjeldelsesaksjoner.
Kina svarte noen dager senere med å innføre en tollsats på 15 prosent på amerikansk kull og LNG, samt 10 prosent på enkelte andre produkter, gjeldende fra 10. februar.
Trump innførte også tollsatser på varer fra Mexico og Canada, men utsatte implementeringen med én måned etter hastemøter med de to nabolandene. EU har på sin side lovet gjengjeldelsestiltak etter at Trump truet den 27 medlemsland store unionen med lignende tollsatser.
USAs aggressive strategi markerer et betydelig vendepunkt i global handel og innebærer potensielt store risikoer, ikke bare for USA, men også for stabiliteten i det internasjonale økonomiske systemet.
Den amerikanske økonomen og professoren ved Columbia University, Jeffrey Sachs, uttrykte alvorlig bekymring for disse tiltakene. Han beskrev tollsatsene som «en feilslått og skadelig del av USAs statskunst» og advarte om at denne proteksjonistiske tilnærmingen skader ikke bare USA, men også verdensøkonomien.
Denne ustabile situasjonen gir imidlertid Kina en strategisk mulighet til ikke bare å utvide sin innflytelse, men også potensielt omdefinere den globale økonomiske orden.
Et høyrisiko-spill
USAs begrunnelse for å innføre tollsatser er sammensatt. Målet er å adressere handelsubalansen, beskytte innenlandske industrier og motvirke det landet oppfatter som urettferdige handelspraksiser fra andre nasjoner.
For eksempel har USA ofte pekt på sitt handelsunderskudd med Kina, som nådde rekordhøye 382,9 milliarder dollar i 2022, som en viktig begrunnelse for sin handelspolitikk. Argumentet er at tollsatser er nødvendige for å «utjevne konkurransevilkårene» og stimulere innenlandsk produksjon.
Effektiviteten av tollsatser for å oppnå disse målene er imidlertid sterkt omdiskutert. Økonomisk teori og historiske erfaringer viser at tollsatser ofte utløser gjengjeldelsestiltak, som eskalerer til handelskriger der alle parter lider.
Historien gir en tydelig advarsel: USAs Smoot-Hawley-tollov fra 1930-tallet, som innførte betydelige tollsatser, utløste en global bølge av proteksjonisme med katastrofale konsekvenser. Dette inkluderte kollapsen av internasjonal handel, forverring av fredelige relasjoner mellom nasjoner og til slutt utbruddet av verdenskrig.
Handelskrigen mellom Kina og USA i 2018-2019 er et annet tydelig eksempel. USA innførte tollsatser på kinesiske varer verdt hundrevis av milliarder dollar, noe som førte til at Beijing svarte med tollsatser på amerikanske produkter, inkludert landbruksvarer som soya.
Dette resulterte i økte kostnader for amerikanske forbrukere på en rekke varer, fra elektronikk til klær, og påvirket amerikanske bønder betydelig, da eksporten til Kina falt dramatisk.
En studie fra Federal Reserve anslo at handelskrigen reduserte USAs BNP med omtrent 0,3 prosent, tilsvarende et tap på 62 milliarder dollar.
I tillegg til økte forbrukerkostnader og redusert konkurranseevne for bedrifter, forstyrrer slike tiltak komplekse globale forsyningskjeder. Analyser antyder også at handelskrigen kostet amerikanske selskaper minst 1,7 billioner dollar i aksjemarkedsverdi og nesten 300 000 arbeidsplasser.
Trumps bruk av tollsatser som et primært verktøy i økonomisk diplomati er et høyrisiko-spill. Det risikerer å fremmedgjøre allierte, undergrave internasjonale institusjoner som Verdens handelsorganisasjon (WTO) og svekke USAs troverdighet som en pålitelig partner i global handel.
De nylige handelskonfliktene med EU om tollsatser på stål og aluminium har for eksempel anstrengt transatlantiske relasjoner og skapt bekymring for fremtiden til det globale handelssystemet.
USAs avhengighet av tollsatser svekker også landets evne til å lede i globale handelsspørsmål og gir andre land, som Kina, en mulighet til å hevde sin innflytelse i utformingen av fremtidens internasjonale handel.
En mulighet for Kina
Midt i denne økende handelsspenningen befinner Kina seg i en unik posisjon til å fremme sine interesser og omforme den globale orden. USAs aggressive tollpolitikk har skapt et lederskapsvakuum i internasjonal handel, som Kina er ivrig etter å fylle.
Kina har konsekvent fremhevet multilateralismen og viktigheten av internasjonalt samarbeid og WTOs regelbaserte system. Mens USA trekker seg tilbake fra denne tilnærmingen, presenterer verdens nest største økonomi seg som en sterk forsvarer av frihandel og globalisering.
Denne holdningen styrkes av Kinas imponerende handelsytelse: I 2024 nådde den totale varehandelen 43,85 billioner yuan (omtrent 6,1 billioner dollar), en økning på 5 prosent fra året før, med eksport på 25,45 billioner yuan og import på 18,39 billioner yuan, noe som viser både økonomisk dynamikk og en forpliktelse til åpne markeder.
Belt and Road Initiative (BRI) eksemplifiserer Kinas strategi for å utvide sin økonomiske og politiske innflytelse. Siden lanseringen har BRI opplevd bemerkelsesverdig vekst, med over 150 land og internasjonale organisasjoner som har signert samarbeidsavtaler innen 2024.
BRIs konkrete innvirkning er tydelig. I Afrika har Mombasa-Nairobi Standard Gauge Railway betydelig forbedret transporten i Kenya, redusert reisetiden og skapt tusenvis av lokale arbeidsplasser. I Asia har China-Pakistan Economic Corridor (CPEC) bidratt til utviklingen av kraftverk, veier og havner. Gwadar-havnen, et CPEC-prosjekt, har blitt transformert fra en liten fiskerihavn til et viktig regionalt knutepunkt.
Disse infrastrukturprosjektene på tvers av Asia, Afrika og Latin-Amerika skaper nye handelsruter, styrker partnerskap og etablerer et nettverk av økonomisk avhengighet som kan utfordre den tradisjonelle vestlig-ledede orden.
Kinas økende økonomiske makt og vilje til å engasjere seg med nasjoner på deres premisser har gjort det til en stadig mer attraktiv partner, spesielt for utviklingsland. Beijing er nå den største handelspartneren for over 140 land og regioner.
I Latin-Amerika har Kina blitt en viktig handelspartner for mange nasjoner. Beijing har vært Sør-Amerikas største handelspartner og eksportdestinasjon de siste 15 årene på rad. Statistikker viser at handelsvolumet mellom de to landene nådde 181,53 milliarder dollar i 2023, med Brasil som det første latinamerikanske landet som oversteg 100 milliarder dollar i eksport til Kina.
Etter hvert som USA trekker seg tilbake fra sin tradisjonelle lederrolle, trer Kina inn for å tilby alternative modeller for utvikling og økonomisk samarbeid.
Avslutningsvis har USAs tollstrategi skapt betydelig volatilitet og usikkerhet i det globale handelsmiljøet. Mens Trump-administrasjonen håper å oppnå sine økonomiske mål, innebærer den aggressive tilnærmingen betydelige risikoer og potensial for utilsiktede konsekvenser.
På den annen side har Kina en mulighet til å utnytte denne situasjonen til sin fordel. Ved å fremme multilateralismen, utvide sin økonomiske innflytelse og posisjonere seg som en ansvarlig global leder, kan Kina omforme den globale orden til sin fordel.
Kinas vei er imidlertid ikke uten utfordringer. Landet må adressere sine egne interne økonomiske sårbarheter, bygge tillit med andre nasjoner og navigere dyktig i kompleksiteten i internasjonale relasjoner.
De kommende årene vil være avgjørende for å avgjøre om Kina kan lykkes med å gripe denne muligheten og befeste sin posisjon som en ledende kraft i det 21. århundre.
