USAs president Donald Trump har kommet med et forbløffende og dypt urovekkende forslag: USA bør ta kontroll over Palestinas Gaza og forvandle det til en 'Riviera i Midtøsten'. Han hevdet til og med: "Alle jeg har snakket med elsker ideen om at USA eier dette landområdet." Spørsmålet er: Hvem er egentlig denne "alle"?

Svaret virker klart når man ser at Trump kom med denne uttalelsen stående ved siden av ingen ringere enn Israels statsminister Benjamin Netanyahu, arkitekten bak den pågående ødeleggelsen i Gaza.

For å gjøre det hele enda mer absurd, tok Marco Rubio, Trumps utenriksminister, til sosiale medier for å entusiastisk twitre: "Make Gaza Beautiful Again." Dette er en visjon som ser Gaza ikke som et sted med menneskelig kamp, motstandskraft og historie, men som en tom tomt – klar til å "forskjønnes" gjennom utenlandsk inngripen, uten hensyn til de millioner av liv det rommer.

Gaza har igjen vært i nyhetsoverskriftene etter 7. oktober 2023. Det er omgitt av Israel, Egypt og Middelhavet. Bevegelse inn og ut av området er strengt kontrollert, da Israel har håndhevet en nesten total land-, sjø- og luftblokade siden 2007.

Denne lille lommen av land har tiltrukket seg verdens oppmerksomhet hvert ett eller to år de siste halvannet tiåret, men blir også noen ganger glemt. Hvis du leser om Gaza for første gang i denne artikkelen, kan du kanskje tro at forfatteren snakker om en øde øy, et ubeboelig sted, eller "et land uten et folk."

Faktisk er Gaza 365 kvadratkilometer stort og huser 2 351 000 mennesker, noe som gjør det til et av de tettest befolkede områdene i verden, med 6441 mennesker per kvadratkilometer. Man bør også unngå å redusere dette til statistikk, da menneskene som bor i Gaza er individer med historier og minner. De er ansikter, ikke bare tall. Likevel blir det tydelig at det politiske språket i USA under den nye Trump-administrasjonen vil være basert på avhumanisering av Gaza.

Implikasjonene av hans ord på pressekonferansen 5. februar er svimlende. Trumps forslag er en skarp påminnelse om at i øynene til mange verdensledere blir folket i Gaza – palestinerne – redusert til lite mer enn bakgrunnsstøy i et geopolitisk spill.

Dette handler ikke bare om land eller politikk; det handler om systematisk utslettelse av et folk, deres historie og deres kamp for selvbestemmelse. For Trump er ikke Gaza et sted for lidelse og motstand – det er en mulighet for omprofilering. Det er en stripe land som skal "fikses", et sted som skal renoveres til en "turistdestinasjon", uten hensyn til hvem som bor der eller de tiårene med lidelse de har utholdt under en brutal okkupasjon og blokade.

Kolonialisme i ny drakt

Det Trumps retorikk avslører, er en dypt urovekkende tankegang – en tro på at palestinerne i Gaza ikke har noen stemme, ingen handlekraft og ingen rett til selvbestemmelse eller stemmerett.

Deres hjem, deres land, deres eksistens blir redusert til en ressurs for andre å utnytte, mer verdifull enn menneskene som bor der. Dette kan komme som en overraskelse for noen observatører, men dette er en moderne manifestasjon av kolonialisme, som minner om Manifest Destiny-doktrinen i USA – en tro på at én nasjon har en guddommelig rett til å kontrollere et annet folks land, uavhengig av de menneskene som har bodd der i generasjoner. Det er den typen tankegang som lenge har drevet undertrykkelsen av urfolk, og den lever i beste velgående i Trumps visjon for Gaza.

Den juridiske konteksten rundt dette forslaget gjør det enda mer alvorlig. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har utstedt arrestordrer for israelske tjenestemenn, inkludert Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant, for forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Den internasjonale domstolen (ICJ) har fordømt Israels handlinger i Gaza som folkemord.

Og likevel ser Trumps ord ut til å tilby en farlig legitimering av de handlingene som har brakt Gaza til randen av kollaps. Netanyahus retorikk tilfører bare mer bensin til bålet. I en tale kort tid etter 7. oktober, hvor han beryktet refererte til palestinere som "dyr" og påkalte den bibelske historien om amalekittene, rettferdiggjorde han vold med religiøs glød. "Du må huske hva Amalek har gjort mot deg," sa han.

Dette var ikke en vanlig referanse, men satt i konteksten av krig, kan det tolkes som "folkemordintensjon." Netanyahu refererte til følgende passasje: "‘Jeg vil straffe amalekittene for det de gjorde mot Israel da de overfalt dem da de kom opp fra Egypt. Gå nå, angrep amalekittene og ødelegg alt som tilhører dem. Spar ingen; drep menn og kvinner, barn og spedbarn, storfe og sauer, kameler og esler.’"

Dette er ikke bare oppviglersk tale – det er ødeleggelsens retorikk, en som søker å avhumanisere og utslette en hel befolkning.

Trumps iskalde kommentarer om folket i Gaza føyer seg inn i dette. Da han ble spurt om palestinere noen gang ville kunne vende tilbake til sine hjem hvis Gaza skulle falle under USAs kontroll, svarte Trump kort: "Jeg tror ikke folk bør dra tilbake til Gaza. Jeg tror Gaza har vært veldig uheldig for dem. De har levd som i helvete...den eneste grunnen til at de vil tilbake, er fordi de ikke har noe alternativ."

Legg merke til hvordan han rammer det inn: Gaza er ikke et hjemland – det er et fengsel. Palestinerne, i hans øyne, er ikke mennesker med rettigheter, drømmer eller en historie – de er bare lidende, fanget på et sted de bør forlate. Bruken av "de" er avslørende: Trump bruker ikke engang ordet "palestiner" når han snakker om Gaza. Det er som om selve identiteten til folket som bor der har blitt slettet.

Motstandskraft

Men til tross for den nådeløse volden og undertrykkelsen, forblir ånden til folket i Gaza ubøyelig. Etter våpenhvilen mellom palestinske motstandsstyrker og Israel, som kom etter uker med ufattelig ødeleggelse, var Gazas motstandskraft tydelig. Tusenvis av palestinere vendte tilbake til sine hjem i den nordlige delen av Gaza, selv om Israel har forsøkt å gjøre det ubeboelig.

Dette var ikke bare en fysisk retur – det var en kraftfull erklæring om trass, en nektelse av å bli utslettet. Under frigjøringen av israelske gisler uttrykte palestinere solidaritet med motstanden i en styrkedemonstrasjon: smilende, jublende, til og med ta bilder med krigere fra Qassam-brigadene. Dette er et folk som nekter å underkaste seg okkupasjon. Deres vilje er urokkelig.

Så selv om Trumps ord kan skape overskrifter, avslører de også hvor langt visse makter vil gå for å undertrykke palestinsk motstand, bryte deres ånd og utslette deres kamp for rettferdighet. Hvis denne visjonen får fortsette, kan Midtøsten stå overfor en fremtid preget av ytterligere ustabilitet, dypere urettferdighet og en voksende humanitær krise.

Men som Gaza har vist gang på gang, vil den palestinske kampen ikke bli lett stilnet. Uansett forsøk på å utslette dem fra kartet, vil folket i Gaza forbli, med sin historie, sin identitet og sin kamp for frihet.