Dr. Glenda Grays arbeid innen forskning på humant immunsviktvirus (HIV) har fått stor oppmerksomhet etter at flere sørafrikanske organisasjoner som støtter mennesker med HIV har havnet i en usikker situasjon som følge av USAs frysing av utenlandsk bistand.

Selv om det amerikanske utenriksdepartementet senere la til et unntak for «livreddende» bistand, har konsekvensene vært umiddelbare. Dette har lagt press på viktige tjenester og truet livsviktige initiativer. Dr. Grays forskning, som har gjort banebrytende fremskritt innen HIV-forebygging i Sør-Afrika gjennom årene, har vært sentral i landets kamp mot epidemien.

Kjernen i denne krisen er den største HIV-kliniske studien i regionen, som omfatter 15 steder og involverer 5 400 deltakere. Denne studien, ledet av Dr. Gray, fortsetter å være en hjørnestein i Sør-Afrikas kamp mot HIV/AIDS.

I et land der 5,5 millioner mennesker er avhengige av antiretroviral behandling, har usikkerheten rundt finansiering blitt en stor bekymring. Nylig bestemte en føderal dommer i USA at Trump-administrasjonen midlertidig må oppheve frysing av finansieringen.

Likevel delte Dr. Gray med TRT Worlds Sadiq Bhat at usikkerheten langt fra er over. Det er fortsatt en overhengende frykt for at uten fortsatt støtte kan pasienter miste behandling, HIV-infeksjonsrater kan øke, og til slutt kan flere liv gå tapt.

Sadiq Bhat — Hvorfor er Sør-Afrika fortsatt under en stoppordre til tross for nye ordrer om å oppheve USAIDs finansieringsfrysing?

Dr. Glenda Gray — Forrige fredag (forrige uke) tok jeg kontakt med min programansvarlige i United States Agency for International Development (USAID) for å få klarhet i de neste stegene. Med tanke på de nylige rettsavgjørelsene spurte jeg om suspensjonen av vår samarbeidsavtale nå burde oppheves i samsvar med ordren.

De svarte at veiledning ville komme, men ingen konkrete instruksjoner har blitt gitt ennå. Foreløpig ser det ut til at distribusjonen av HIV-medisin vil gjenopptas, men det langsiktige perspektivet er fortsatt usikkert.

Det er reelle bekymringer for at hvis frysing av finansiering fortsetter, kan infeksjoner øke, ikke bare i Sør-Afrika, men også i andre berørte land. I Sør-Afrika har regjeringen dekket kostnadene for medisiner, men den bredere situasjonen er fortsatt uklar.

Per nå har ingen implementører i landet mottatt noe utover den første meldingen om den midlertidige forføyningen, med USAID som sier at ytterligere veiledning vil bli gitt så snart som mulig. Kritisk sett har ingen formell brev blitt utstedt for å oppheve stoppordren for Sør-Afrika, noe som etterlater programmene i limbo.

SB — Hvis USAs presidentens nødplan for AIDS-hjelp (eller PEPFAR) redder millioner av liv, hvorfor er Sør-Afrika fortsatt i limbo?

GG — For øyeblikket ser det ut til at stoppordren fortsatt gjelder for Sør-Afrika, til tross for rettsavgjørelsen om å oppheve USAIDs finansieringsfrysing. Dette er spesielt slående gitt den enorme innvirkningen PEPFAR har hatt siden lanseringen i 2003. Ifølge grove estimater har programmet reddet rundt 25 millioner liv globalt.

I de tidlige dagene jobbet vi i Soweto ved Perinatal HIV Research Unit, en av de første mottakerne av PEPFAR. På den tiden var finansieringen virkelig livreddende — vi kunne sette 100 personer om dagen på antiretroviral behandling. Innen seks måneder så vi en dramatisk transformasjon: pasienter som hadde ankommet i rullestoler eller med oksygen ble friske, dryppene stoppet, og barn som hadde vært for syke til å bevege seg, kom tilbake til skolen.

Jeg har sett med egne øyne hvordan PEPFAR pustet liv i Sør-Afrikas mest sårbare samfunn. Det er derfor den nåværende usikkerheten er så urovekkende — uten umiddelbare tiltak står fremgangen de siste to tiårene i fare.

SB — Investerer Sør-Afrika i vaksineforskning?

GG — Globale partnerskap har lenge spilt en avgjørende rolle i utviklingen av vaksiner, men skiftende geopolitiske dynamikker påvirker nå HIV-forskning i Afrika. I Sør-Afrika har regjeringen — gjennom South African Medical Research Council og Department of Science and Innovation — investert i vaksineforskning.

Imidlertid har denne finansieringen stort sett vært begrenset til den prekliniske fasen og er langt fra tilstrekkelig til å gjennomføre storskala kliniske studier. Uten betydelig globalt samarbeid mangler afrikanske nasjoner rett og slett forsknings- og utviklingsmidlene som er tilgjengelige i USA og Europa. Selv om internasjonal støtte fortsatt er avgjørende, er det også et presserende behov for at afrikanske regjeringer øker sine investeringer i vaksineforskning og -utvikling.

Den afrikanske unionen må spesielt presse på for større bidrag fra medlemslandene for å tette dette finansieringsgapet og sikre at fremgangen innen HIV-forskning ikke stopper opp på grunn av økonomiske begrensninger.

SB — Med amerikansk finansiering som driver global HIV-vaksineforskning, hva skjer hvis denne investeringen begynner å avta?

GG — Utvikling av en HIV-vaksine krever betydelig finansiering, langt utover hva noe enkelt land kan tilby. En virkelig global innsats er derfor essensiell.

USA, gjennom National Institutes of Health (NIH) og USAID, har spilt en avgjørende rolle i å støtte vaksineforskning — ikke bare for amerikanske forskere, men også for sørafrikanske og europeiske forskere. Deres investering i forskning og utvikling har vært uvurderlig, og det er dyp takknemlighet for dette bidraget.

Imidlertid må denne typen vedvarende investering fortsette, da den ikke bare gagner afrikanske forskere, men også amerikanske akademiske institusjoner. Ledende forskningssentre for HIV-vaksiner, som Duke University, Harvard, Fred Hutch, Rockefeller og Scripps, drar alle nytte av amerikansk statlig finansiering som fremmer vaksineutvikling både nasjonalt og internasjonalt.

Fremgangen innen global helseforskning avhenger av å opprettholde og utvide denne forpliktelsen.

SB — Hvilke tiltak må tas for å sikre fortsatt finansiering av HIV-vaksineforskning midt i usikkerheten?

GG — For å sikre kontinuiteten i kritisk HIV-vaksineforskning må både politiske og vitenskapelige innsatsområder samordnes. På globalt nivå er det avgjørende at regjeringer, særlig i USA, anerkjenner den enorme verdien av å investere i vaksineforskning og -utvikling.

Dette driver ikke bare fremgang for HIV, men fremmer også utviklingen av vaksiner for andre sykdommer som tuberkulose og kreft, og forbedrer dermed global helse.