Den 14 måneder lange konflikten mellom Hizbollah og Israel har etterlatt Libanon i en situasjon preget av dype politiske, sosiale og militære endringer. Forrige uke, da hundretusener av fordrevne libanesere feiret hjemkomsten etter at en våpenhvile ble forhandlet frem av USA og Frankrike, erklærte Hizbollah offentlig seier.

Men stemningen blant gruppens støttespillere og i det bredere sjiamuslimske samfunnet forteller en helt annen historie. Slutten på den langvarige konflikten markerer ikke bare slutten på aktive kamper, men også et vendepunkt i Libanons interne dynamikk.

For første gang på flere tiår har den libanesiske hæren og statlige institusjoner fremstått som de største vinnerne, mens Hizbollah står overfor enestående tap av lederskap, våpenarsenal og troverdighet.

Våpenhvilevilkår

Avtalen, som dens meglere understreker er utformet for å etablere varig fred, er forankret i FN-resolusjon 1701.

Den skisserer 13 sentrale punkter, inkludert en 60-dagers tidslinje for at Israel skal trekke sine styrker fullstendig ut av Sør-Libanon – og dermed avslutte ukers okkupasjon og bombing. Samtidig kreves det at Hizbollah avvæpner og flytter sine styrker nord for Litani-elven. Som en del av denne prosessen skal Hizbollah demontere sin militære infrastruktur i området og overlate kontrollen til den libanesiske hæren og FNs midlertidige styrke i Libanon (UNIFIL), som vil bli styrket med franske tropper.

For å styrke den libanesiske hærens kapasitet til å opprettholde stabilitet og håndheve våpenhvilevilkårene, har USA og Frankrike forpliktet seg til økt finansiering og personellstøtte. Videre vil en internasjonal komité ledet av USA overvåke etterlevelsen av avtalen og håndtere eventuelle brudd fra begge sider, noe som skal sikre ansvarlighet og styrke rammene for fred.

Hizbollahs tilbakegang

Hizbollah, lenge ansett som en dominerende kraft, spesielt innen Libanons sjiamuslimske samfunn, står nå overfor en enestående nedgang. Drapet på lederen Hassan Nasrallah i september, sammen med andre grunnleggere, har skapt et lederskapsvakuum som har rystet gruppen i grunnvollene.

Hizbollah oppnådde enorm popularitet da de begynte å militært motstå israelske okkupasjonsstyrker på 1980-tallet. Gruppen spilte en avgjørende rolle i Israels tilbaketrekning fra Sør-Libanon i 2000, etter 18 års okkupasjon.

I 2006 fanget gruppen to israelske soldater ved den libanesisk-israelske grensen, noe som utløste en 33-dagers konflikt som kulminerte i FN-resolusjon 1701 og utveksling av libanesiske fanger i israelske fengsler mot likene av de to fangede israelske soldatene. Dette resultatet ble sett på som en strategisk seier for Hizbollah.

Etter utbruddet av den syriske borgerkrigen i 2011, intervenerte Hizbollah for å støtte president Bashar al-Assads regime og deltok i harde kamper mot væpnede opposisjonsgrupper. I løpet av denne perioden utvidet Hizbollah sine operasjoner og etablerte viktige forsyningsruter gjennom Syria og Irak, noe som til slutt skapte en landkorridor helt til Iran. Dette gjorde det mulig for gruppen å motta en kontinuerlig strøm av våpen og ressurser, noe som styrket deres militære kapasitet.

Nasrallah truet ofte Israel og skrøt av tusenvis av langdistanse, presise missiler anskaffet fra Iran, og fremmet ideen om strategisk «usynlighet» og en forbedret avskrekking mot israelsk aggresjon. Men Hizbollah står nå overfor en krise som har undergravd deres innflytelse og troverdighet.

Til tross for år med løfter til deres kjernevelgere om at de bygget en stadig kraftigere militær avskrekking mot Israel, har nylige militære tilbakeslag avslørt begrensningene i deres kapasitet. Den siste krigen har avdekket betydelige svakheter i Hizbollahs styrker. Til tross for deres påstander om likhet med Israel, har gruppen slitt med å matche Israels teknologiske og taktiske kapasiteter.

Dette nederlaget betyr ikke bare slutten på en æra for Hezbollah, men også kollapsen av dets image som en uovervinnelig avskrekkende kraft. Gapet mellom Hezbollahs dristige løfter og dets faktiske militære prestasjoner har drevet frem en økende desillusjon innen Shia-samfunnet og den bredere libanesiske offentligheten.

Mange stiller nå spørsmål ved gruppens evne til å oppfylle sine langvarige forpliktelser, og dens troverdighet som en pålitelig kraft mot israelsk aggresjon har blitt alvorlig undergravd. Denne skuffelsen ble mest akutt følt i Hezbollahs høyborger som Sør-Libanon, Bekaa-dalen og Beiruts sørlige forsteder (Dahiyah).

Disse områdene, herjet av nådeløs israelsk bombing, så tusenvis av Shia-familier overlatt til seg selv til tross for Hezbollahs løfter om ly, beskyttelse og støtte. For mange var følelsen av svik påtagelig, noe som intensiverte frustrasjonen og utløste krav om endring innen samfunnet.

Uventet fant den fordrevne Shia-befolkningen trøst og støtte fra tradisjonelt fremmede grupper inkludert kristne, sunnier og drusere. Denne nyvunne solidariteten har begynt å omforme Libanons sosiale struktur, og skaper nye allianser som utfordrer Hezbollahs langvarige dominans over sin kjernevelgergruppe.

Nå avhenger Hizbollahs overlevelse som en politisk og sosial maktfaktor av dens evne til å levere konkrete resultater i gjenoppbygging etter konflikten, i en krig som så nesten 10 000 hjem og bygninger ødelagt. Med ressursene tømt og troverdigheten på et historisk lavt nivå, står den overfor en tøff kamp for å gjenopprette troen blant sin base.

Den libanesiske hæren

I kjølvannet av våpenhvilen har den libanesiske hæren fremstått som hjørnesteinen i Libanons suverenitet og stabilitet. Dens utplassering til bufferområdet – tidligere kontrollert av Hizbollah og okkupert av israelske styrker – markerer et transformativt skifte i landets maktdynamikk.

For første gang på flere tiår blir hæren bredt ansett av mange som en samlende kraft, som overskrider Libanons dypt forankrede sekteriske skiller.

I motsetning til andre aktører som er fanget i sekteriske lojaliteter eller utenlandske påvirkninger, inkludert Hizbollah, men også Jamaa Islamiya og andre væpnede palestinske fraksjoner i flyktningleirer som Hamas, nyter den libanesiske hæren tillit på tvers av ulike samfunn, og posisjonerer den som et symbol på nasjonal enhet.

Våpenhvileavtalen inkluderer bestemmelser for å styrke hærens kapasitet, med løfter om økt internasjonal finansiering og personell fra USA og Frankrike, og også potensielt fra UAE og Saudi-Arabia.

Imidlertid forblir bærekraften i disse forpliktelsene usikker. Libanons pågående finanskrise vekker bekymring for hærens evne til å opprettholde sin nyvunne rolle uten vedvarende ekstern støtte og politisk reform.

Avslutning av 'Folk, Hær, Motstand'-trioen

I fire tiår har Hezbollah vært forkjemper for fortellingen om "Folk, Hær og Motstand" som hjørnesteinen i Libanons sikkerhet og suverenitet. Denne krigen har imidlertid knust det paradigmet.

I stedet tar en ny ramme form: "Folk, Hær og Styresett." Dette skiftet reflekterer økende offentlig etterspørsel etter en sterk, ansvarlig stat som kan erstatte Hezbollahs skyggestyre.

Amal-bevegelsen, som tradisjonelt har vært alliert med Hezbollah, ser ut til å endre sin holdning.

Ali Hassan Khalil, et senior medlem av parlamentet og nær medarbeider av Speaker Nabih Berri, understreket nylig i et TV-intervju behovet for "en sterk stat," og signaliserte støtte til institusjonelle reformer og en omkonfigurering av maktdynamikken innen den sjiamuslimske politiske ledelsen.

Denne uttalelsen reflekterer en økende oppfordring til å styrke statlige institusjoner og revurdere balansen av autoritet innen det sjiamuslimske etablissementet.

Etter et nederlag for Hezbollah i den siste krigen, kan maktdynamikken innen den sjiamuslimske politiske ledelsen gjennomgå betydelige endringer. Amal-bevegelsen og andre fraksjoner kan hevde større uavhengighet fra Hezbollah, og bruke gruppens svekkede posisjon til å kreve en mer fremtredende rolle i beslutningstaking.

Dette kan føre til en økende vektlegging av å styrke statlige institusjoner, med oppfordringer om "en sterk stat" som oversettes til innsats for å redusere innflytelsen til ikke-statlige væpnede grupper som Hezbollah og styrke den libanesiske hæren og andre offisielle organer.

Autoritet innenfor det sjiamuslimske politiske etablissementet kan bli mer desentralisert, redusere Hezbollahs dominans og oppmuntre til bredere representasjon innenfor samfunnet.

Finansielle og logistiske ressurser som tradisjonelt kontrolleres av Hezbollah, som utenlandsk finansiering og sosiale tjenester, kan bli omfordelt eller brakt under statlig tilsyn, noe som svekker gruppens grep om den sjiamuslimske befolkningen.

Disse endringene vil imidlertid avhenge av andre sjiamuslimske lederes evne, spesielt innenfor Amal-bevegelsen, til å utnytte det skiftende landskapet og den bredere politiske konteksten i Libanon og utover.

Regjeringens rolle

Den libanesiske regjeringen spilte en begrenset, men kritisk rolle i våpenhvileforhandlingene. Statsminister Najib Mikati i forretningsministeriet navigerte de komplekse kravene fra Hezbollahs allierte og vestlige meglere, og sikret en avtale som balanserte skjøre interesser.

Våpenhvileavtalen krever at libanesiske parter velger en ny president, med en parlamentarisk sesjon planlagt til 9. desember, hvor et gjennombrudd i den politiske dødvannet forventes under ledelse av Berri.

Deretter forventes det å bli dannet en ny regjering for å takle de presserende utfordringene i etterkrigstiden. Denne regjeringen vil stå overfor enormt press for å lede gjenoppbyggingsarbeidet, adressere den forverrede humanitære krisen og implementere lenge etterlengtede strukturelle reformer.

Manglende evne til å handle avgjørende kan forverre den politiske lammelsen og ytterligere svekke offentlig tillit.

I mellomtiden forblir Libanons presidentvakuum, uløst siden Michel Aouns periode tok slutt i oktober 2022, en formidabel hindring for styring og gjenoppbygging. Krigen har ytterligere forverret splittelsene over presidentskapet, ettersom fraksjoner forblir fastlåst over en kandidat.

Hezbollahs svekkede posisjon, kombinert med skiftende politiske allianser, kan forskyve maktbalansen mot vestlig-orienterte grupper eller individer, men enhver løsning vil kreve betydelige kompromisser blant Libanons dypt splittede politiske blokker.

Denne langvarige dødvannet understreker det presserende behovet for politisk konsensus for å adressere Libanons presserende utfordringer, inkludert økonomisk stabilitet og en fungerende regjering.

Krigen i 2024 har fundamentalt omformet Libanons politiske og sosiale struktur, med den libanesiske hæren og statlige institusjoner som fremstår som symboler på enhet og motstandskraft. Samtidig markerer Hizbollahs tap av lederskap, arsenal og troverdighet en potensiell slutt på dens dominansperiode.

Våpenhvileavtalen gir en skjør, men kritisk mulighet for Libanon til å gjenoppbygge. For at dette øyeblikket skal bli et ekte vendepunkt, må den libanesiske regjeringen hevde sin autoritet, fremme nasjonal enhet og lede omfattende gjenoppbyggingsarbeid.

Samtidig signaliserer offentlighetens krav om en ny styringsvisjon—sentralisert rundt ansvarlighet og statlige løsninger—en historisk sjanse for fornyelse.

Om Libanon kan forvandle dette kriseøyeblikket til et fundament for varig stabilitet, avhenger av ledernes og folkets kollektive vilje til å bryte ut av konfliktsyklene og sekterismen som har definert fortiden.

KILDE: TRT WORLD