Donald Trump har aldri vært redd for å bruke tollsatser som et politisk våpen, og hans andre presidentperiode ser ikke ut til å bli noe annerledes.

På sin første dag tilbake i embetet bekreftet Trump sin harde linje ved å true med å innføre 100 prosent toll på enhver BRICS-nasjon som fortsetter sin avdollarisering.

Trump 2.0 har allerede begynt å kunngjøre kommende tollsatser, inkludert 25 prosent på Mexico, 25 prosent på Canada og 10 prosent på Kina, og han har lovet at flere er på vei.

Mens han forbereder seg på nok en handelskrig, er spørsmålet om Washington har råd til en økonomisk konfrontasjon med en blokk som representerer nesten halvparten av verdens befolkning.

Og hvis Trump gjennomfører sine trusler, hvordan vil BRICS-nasjonene klare seg under presset?

Dollarens rolle som reservevaluta

I flere tiår har den amerikanske dollaren fungert som ryggraden i global handel, en dominans styrket av Bretton Woods-systemet og USAs økonomiske innflytelse.

På 1900-tallet spilte det britiske pundet denne rollen. Etter andre verdenskrig førte imidlertid Storbritannias økonomiske nedgang og krigsgjeld til at den amerikanske dollaren ble den primære globale reservevalutaen.

Washington har ikke nølt med å bruke denne makten som et geopolitisk verktøy.

Russland erfarte dette på den harde måten da USA, etter invasjonen av Ukraina, frøs hundrevis av milliarder i russiske eiendeler, innførte sanksjoner og i stor grad fjernet Moskva fra det globale finansielle nettverket.

På samme måte opplevde Tyrkia økonomisk press under Brunson-krisen, noe som understreket hvordan Washington bruker finansielle mekanismer som pressmiddel mot geopolitiske rivaler.

Verktøy som sanksjoner, tollsatser, SWIFT-systemet og dollarhegemoni kan når som helst brukes som våpen av USA.

Bortsett fra spesifikke hendelser i BRICS-blokken, fungerte Russland-Ukraina-krigen som en vekker for mange nasjoner, som ble minnet om sin avhengighet av dollaren.

I de senere år har flere land tatt skritt for å redusere sin avhengighet av den amerikanske dollaren.

For eksempel handler Kina og Brasil nå i sine lokale valutaer og omgår dollaren. India og Malaysia har signert en avtale for å øke grenseoverskridende transaksjoner basert på rupien.

Bank Indonesia (BI) har redusert sin avhengighet av den amerikanske dollaren ved å inngå et partnerskap med Reserve Bank of India (RBI). Begge sentralbankene har blitt enige om å fremme bruken av lokale valutaer i transaksjoner.

Selv Frankrike, en langvarig alliert av USA, har gjort opp energitransaksjoner i yuan. I tillegg har Sør-Korea og Indonesia nylig signert en avtale for å legge til rette for direkte utveksling mellom won og rupiah.

I tillegg har Russland og Kina allerede i flere år omgått dollaren.

Siden 2019 har Moskva og Ankara hatt en avtale på plass for å øke bruken av lokale valutaer i sin bilaterale handel.

Økonomisk klubb eller geopolitisk motvekt?

Med sine medlemmer som står for nesten 30 prosent av global BNP og en tredjedel av verdens oljeproduksjon, blir BRICS i økende grad sett på som en motvekt til vestlig-ledede institusjoner.

Opprinnelig dannet i 2006 som BRIC—Brasil, Russland, India og Kina—utvidet blokken seg i 2010 med Sør-Afrikas inkludering, og senere med Indonesia, Iran, UAE, Egypt og Etiopia.

Tyrkia har også vist interesse for alliansen og har blitt et “partnerland” sammen med Algerie, Hviterussland, Bolivia, Cuba, Indonesia, Kasakhstan, Malaysia, Nigeria, Thailand, Uganda, Usbekistan og Vietnam.

I 2014 lanserte BRICS den Nye Utviklingsbanken for å finansiere infrastrukturprosjekter, og diskusjoner har dukket opp om en felles handelsvaluta—selv om ingen konkrete skritt ennå er tatt.

BRICS blir av mange sett på som et potensielt alternativ til G7-ledede institusjoner.

Likevel, til tross for sine ambisjoner, står BRICS overfor en avgjørende test: Hvordan vil de svare på Trumps aggressive tolltrusler?

Russland, som i stor grad er avskåret fra amerikanske markeder på grunn av sanksjoner, kan forbli upåvirket.

Kina, til tross for å ha lært av handelskrigene under Trumps første periode, er mer uavhengig enn før. Likevel ser det ut til å være det mest sårbare for Trumps aggressive handelspolitikk i blokken.

USA er langt Kinas største handelspartner. Den bilaterale handelen mellom de to landene var 574 milliarder dollar i 2023, med 279 milliarder i Kinas favør.

En betydelig del av Kinas eksport består av telefoner, datatilbehør, elektriske apparater, fottøy, kjøkkenutstyr og industrielt utstyr.

India kan også møte betydelige konsekvenser, ettersom handelsunderskuddet lå på rundt 43 milliarder dollar i Indias favør, mens den totale handelsvolumet var 124 milliarder dollar i 2023.

En betydelig del av Indias eksport består av perler, edelstener-metaller, elektrisk og elektronisk utstyr, farmasøytiske produkter og mineralbrensel.

Når det er sagt, vil Trumps tollsatser utløse gjengjeldelse som kan presse opp prisene for amerikanske forbrukere.

Et avgjørende øyeblikk

Selv uten amerikansk intervensjon er det usannsynlig at en BRICS-valuta vil få fotfeste.

En global reservevaluta krever en stabil hjemmebase, på samme måte som engelsk ble verdens lingua franca mens esperanto forsvant i glemselen.

IMFs Special Drawing Right (SDR), en syntetisk valuta basert på en kurv av store valutaer, har ikke klart å oppnå bred aksept nettopp fordi den mangler en enkelt, pålitelig utsteder.

Hvis en BRICS-enhet skulle konkurrere med dollaren, måtte medlemslandene gi opp sine nasjonale valutaer og danne en monetær union under en felles sentralbank—en politisk og økonomisk utfordring av enorme proporsjoner.

Det grunnleggende hinderet er at BRICS-økonomiene er for ulike til at en slik union kan fungere effektivt.

Vellykkede monetære blokker, som eurosonen, oppstår vanligvis blant tett integrerte økonomier med lignende konjunktursykluser, dype handelsbånd og relativt fleksible arbeidsmarkeder.

BRICS, derimot, består av økonomier så forskjellige som Kina og Sør-Afrika, India og Russland—hver med sine egne pengepolitikker, økonomiske strukturer og politiske prioriteringer.

I en slik setting kan en felles valuta skape alvorlige ubalanser, der én økonomi overopphetes mens en annen går inn i resesjon, uten mulighet til å justere renter eller valutakurser uavhengig.

Uten robuste alternative mekanismer—som grenseoverskridende arbeidsmobilitet eller en sterk politisk ramme—vil disse ulikhetene føre til splid snarere enn stabilitet.

Trump kan se BRICS som en utfordring for dollarens hegemoni, men blokkens egne interne motsetninger er dens største hindring.

BRICS+-nasjonene er spredt over fire kontinenter, snakker forskjellige språk og har ofte historisk betente grenser, som sett i den militære konfrontasjonen mellom Kina og India.

Deres økonomier følger ulike konjunktursykluser—stigende energipriser gagner oljeeksportører som Russland og Brasil, men belaster importører som Kina og India—noe som gjør en felles pengepolitikk upraktisk og reduserer sannsynligheten for en levedyktig BRICS-valuta.

Trumps ultimatum er mer enn en handelskonflikt—det er en lakmustest for BRICS’ enhet.

Hvis de står samlet, kan BRICS komme sterkere ut av det, og akselerere sin innsats for finansielle mekanismer som kan omgå vestlig dominans.

Selv om det er usannsynlig at den amerikanske dollaren blir avsatt over natten, kan Trumps fiendtlige tilnærming fremskynde BRICS-nasjonenes innsats for å utvikle alternative finansielle systemer for avdollarisering.

KILDE: TRT WORLD