Situasjonen for kristne samfunn i Gaza, den okkuperte Vestbredden og frem til denne uken også i Libanon, har blitt et presserende tema midt i den bredere konflikten i Midtøsten. Etter hvert som Israel fortsetter sine okkupasjonspolitikker og angrep, står arabiske kristne overfor omfattende forfølgelse, økonomisk press og tvangsflytting, noe som vekker betydelig bekymring for deres overlevelse og kulturelle bevaring.
I tillegg til den uunngåelige menneskelige kostnaden av volden, ser vi også en reell ødeleggelse av et folks kulturelle og religiøse arv. I Sør-Libanon har israelske styrker vanhelliget en kirke i den kristne landsbyen Deir Mimas, mens luftangrep har jevnet den nest eldste evangeliske kirken i Syria og Libanon med jorden.
Disse handlingene er en del av statsminister Benjamin Netanyahus mønster med å målrette arabiske kristne, en minoritet med dype og historiske røtter i regionen.
Betlehem, som antas å være Jesu Kristi fødested og et symbol på kristendommens rike historie, er et eksempel på dette. Palestinske kristne i byen har lenge lidd under økonomiske og sosiale begrensninger pålagt av den israelske okkupasjonen. I 2024 innførte den israelske regjeringen ytterligere skatter på kirker og kristne institusjoner i Jerusalem og andre palestinske byer. Disse skattene, som bryter med internasjonal lov, har forverret de økonomiske utfordringene for det kristne samfunnet og tvunget mange til å forlate sine forfedres hjem.
Samtidig har ulovlige israelske bosettere beslaglagt land fra palestinske kristne på den okkuperte Vestbredden, noe som har gjort utallige familier hjemløse. Dette forverres av mangel på internasjonal intervensjon, noe som etterlater palestinske kristne alene i møte med systematisk fordrivelse og demografisk manipulasjon.
Netanyahus demografiske planer
Netanyahus politikk har økt bekymringen for en bevisst marginalisering av arabiske kristne. En bosettingsplan fra 2024, introdusert av finansminister Bezalel Smotrich, tar sikte på å koble ulovlige israelske bosetninger i Gush Etzion-blokken til Jerusalem, noe som griper inn på palestinsk land, inkludert de få gjenværende kristne landsbyene på Vestbredden.
Planen fortrenger ikke bare kristne innbyggere, men endrer også de religiøse og kulturelle identitetene til disse områdene. For eksempel risikerer dalen Al-Makhrur, en sjelden kristen bastion i regionen, å bli slukt av bosettingsutvidelser. Netanyahus taushet om disse politikken antyder medvirkning i en bredere strategi for tvungen fordrivelse og demografisk endring som truer med å utslette den kristne tilstedeværelsen i Palestina.
Til tross for disse alarmerende utviklingene har den internasjonale responsen vært stort sett dempet. FN har vedtatt resolusjoner som fordømmer Israels okkupasjon av palestinske områder, men ingen konkrete sanksjoner eller koordinerte handlinger har fulgt. Denne mangelen på ansvarlighet muliggjør fortsatte brudd på rettighetene til arabiske kristne og forsterker en urovekkende dobbeltstandard i hvordan det globale samfunnet håndterer menneskerettighetsbrudd.
Situasjonen har fått sporadisk oppmerksomhet fra globale ledere. Sent i 2024 oppfordret pave Frans til en etterforskning av det han beskrev som det “potensielle” folkemordet i Gaza. Men å ramme inn krisen som “potensiell” unnlater å anerkjenne den dystre virkeligheten: Arabiske kristne står overfor systematisk forfølgelse som oppfyller kriteriene for forbrytelser mot menneskeheten, som dokumentert av arrestordrer fra Den internasjonale straffedomstolen (ICC) mot Netanyahu og andre israelske tjenestemenn.
Transnasjonal agenda for folkemord mot kristne
Forfølgelsen av arabiske kristne er ikke begrenset til Gaza og Vestbredden. Den forblir en integrert del av Netanyahus transnasjonale strategi for å ødelegge arabiske kristne, som ofte sees som en del av det bredere ‘arabiske problemet’ som Netanyahu har antydet innenfor Israel.
I Libanon, hvor kristne utgjør mindre enn halvparten av befolkningen, har israelske militære handlinger ødelagt kristne-majoritetsområder gjennom et år med angrep, som har intensivert de siste to månedene før denne ukens våpenhvile. Øst-Beirut og den nordlige kysten av Libanonfjellet har lidd omfattende ødeleggelser fra israelske bombinger. Kirker, viktige symboler på libanesisk kristen identitet, har blitt ødelagt, noe som ytterligere svekker samfunnets kulturelle og religiøse struktur.
Disse angrepene på kristne områder er ikke knyttet til militære mål, som å bekjempe Hizbollah. Mange libanesiske kristne, inkludert fremtredende politiske figurer som Samir Geagea fra Libanesiske Styrker-partiet, har offentlig fordømt Hizbollahs handlinger.
Dette undergraver påstandene om at bombingen er nødvendig for Israels nasjonale sikkerhet og peker i stedet på en bevisst kampanje mot arabiske kristne.
Innenlandsk forfølgelse i Israel
Utfordringene arabiske kristne står overfor strekker seg også til de som bor innenfor Israels grenser. En rapport fra 2024 fra Rossing-senteret i Jerusalem dokumenterte omfattende trakassering og skade på eiendom rettet mot israelske kristne, hvorav de fleste er av arabisk opprinnelse. Ultra-ortodokse sionistiske grupper har blitt implisert i handlinger av trusler og vold, inkludert forstyrrelse av religiøse seremonier.
Den israelske regjeringen har vist liten interesse for å adressere disse problemene. Netanyahu-administrasjonen har ikke tatt grep mot gjerningspersonene, noe som signaliserer stilltiende godkjenning av slik oppførsel. Denne likegyldigheten reflekterer en bredere agenda for sionistisk overherredømme som marginaliserer ikke bare muslimer, men også kristne i det israelske samfunnet.
Den systematiske målrettingen av arabiske kristne er en del av en større strategi for å konsolidere jødisk overherredømme i regionen ved å fordrive eller utslette ikke-jødiske samfunn.
For det internasjonale samfunnet presenterer dette en moralsk forpliktelse til å holde Israel ansvarlig for sine handlinger. Diplomatiske isolasjon, økonomiske sanksjoner og militære restriksjoner er nødvendige verktøy for å begrense disse bruddene og sikre rettferdighet for de berørte samfunnene.
Dessverre forblir globale svar utilstrekkelige. Situasjonen for arabiske kristne i Gaza, Vestbredden og Libanon understreker det akutte behovet for en samlet internasjonal respons for å beskytte deres rettigheter og arv. Disse samfunnene er ikke bare ofre for krig, men også for målrettede politiske handlinger som har som mål å utslette deres tilstedeværelse.
I århundrer har arabiske kristne vært en integrert del av det kulturelle og religiøse mosaikkbildet i Midtøsten. Å bevare deres samfunn er ikke bare et spørsmål om rettferdighet, men også et vitnesbyrd om regionens rike historie med sameksistens. Spørsmålet er om det globale samfunnet vil møte denne utfordringen eller fortsette å vende det blinde øyet til deres lidelser.
KILDE: TRT WORLD
