Når USAs nyvalgte president skal starte sin andre, ikke-sammenhengende periode 20. januar 2025, vil Midtøsten fortsette å utfordre den nye amerikanske ledelsen, spesielt i spørsmålet om Iran. Mange geopolitiske analytikere lurer på hva Trumps politikk overfor Teheran vil være denne gangen.
Trumps seier har allerede utløst ulike tolkninger og debatter i iranske politiske kretser, og forsterket betydelige ideologiske splittelser, særlig mellom reformistiske og konservative fraksjoner.
I 2016, da Trump tiltrådte som president for første gang, markerte hans inntreden i Det hvite hus starten på en transformativ periode i internasjonale relasjoner, spesielt med tanke på Midtøsten.
Trump-administrasjonens ensidige tilbaketrekning fra den felles omfattende handlingsplanen (JCPOA), som ble signert under Barack Obamas periode, og den påfølgende «maksimalt press»-politikken utløste en betydelig endring i iransk politikk. Disse politiske manøvrene skapte merkbare splittelser blant sentrale politiske aktører i Iran når det gjaldt deres oppfatninger og tolkninger av Trump-administrasjonen.
For eksempel, kort tid etter at Trump trakk seg fra atomavtalen, skrev fremtredende iranske reformister et brev til Trump der de oppfordret Iran til å gå i direkte forhandlinger med ham.
På den andre siden oppfordret iranske konservative administrasjonen til daværende president Hassan Rouhani om å suspendere Irans forpliktelser under artikkel 37 i atomavtalen, som en respons på Trumps tilbaketrekning fra avtalen.
Russland, Kina og balansegang
Med Trump på vei tilbake til Det hvite hus neste måned, opplever Iran igjen politiske spenninger hjemme som følge av ideologiske splittelser mellom konservative og reformister.
Reformister hevder at Trumps strategi for å begrense Kina og redusere USAs militære tilstedeværelse i Midtøsten gjør en avtale med Iran uunngåelig.
Med andre ord utgjør en avtale med Iran en strategisk nødvendighet for å fremme USAs globale mål.
Dette perspektivet hviler imidlertid på om Trump vil ta en pragmatisk tilnærming og bruke Iran-avtalen til å etablere en personlig arv som fredsskaper både hjemme og internasjonalt. Iranske reformister tolker Trumps anti-krigsretorikk som en strategisk mulighet, og hevder at kostnadene ved en avtale med Iran vil være betydelig lavere enn de økonomiske og politiske byrdene ved å føre krig.
Selv om en potensiell avtale mellom USA og Iran under Trumps ledelse ville undergrave Teherans bånd til Moskva og Beijing, er iranske reformister villige til å ta den sjansen, i håp om å oppnå en multialliert tilnærming.
Den konservative tilnærmingen legger derimot vekt på å bevare Irans sikkerhet og eksisterende geopolitiske status, noe som kolliderer med den kommende amerikanske regjeringens beregninger, siden Trump sannsynligvis vil presse på for betydelige endringer i Irans regionale oppførsel, spesielt med hensyn til iransk-støttede regionale allianser som «motstandsaksen» i Midtøsten.
Flere haukaktige skikkelser i Trumps administrasjon har tatt til orde for strengere og mer kompromissløse tiltak mot Iran. Hvis Iran går inn i forhandlinger med et fiendtlig USA, vil det skade Teherans nøye oppbygde militære image og utløse reaksjoner internt i Iran. Det vil svekke tilliten til strategiske partnere som Kina og Russland, og få dem til å begrense sine kommersielle og militære engasjementer med Teheran. Selv regionale motstandere som Saudi-Arabia og Israel vil bli oppmuntret til å iverksette tøffe tiltak for å begrense Teherans regionale innflytelse.
Trumps ensidige tilbaketrekning fra atomavtalen i 2016 har forsterket oppfatningen blant konservative om at Washington er en upålitelig aktør. I tillegg har Trump-administrasjonens faste holdning til Irans missilprogram og regionale innflytelse ytterligere styrket konservatives motstand mot potensielle forhandlinger.
Hva blir Irans strategi under Trump?
Den iranske regjeringen vil sannsynligvis forfølge en dobbel strategi – én fokusert på å redusere internasjonalt press gjennom global avspenning, og en annen viet til å styrke sin strategiske avskrekking ved å utvide regional innflytelse.
Denne tilnærmingen vil reflekteres i Teherans diplomatiske retorikk, som vil være sentrert rundt å fremstille Iran som åpen for forhandlinger, samtidig som de styrker sitt forsvar og sine regionale allierte for å ikke miste fokus på sine utenrikspolitiske mål.
Irans nettverk av innflytelse innen vestlige medier og tenketanker vil spille en nøkkelrolle i å overbevise verden, spesielt europeiske og amerikanske ledere, om at muligheten for dialog ikke må overses. Siden Trumps første periode var preget av diplomatiske spenninger mellom USA og EU over den økonomiske byrden Washington har båret for å beskytte Europa mot Russlands fremmarsj, argumenterer mange analytikere for at Iran venter på en lignende dynamikk i Trumps andre periode. Iran kan utnytte denne splittelsen til sin fordel.
På den annen side vil Teheran sannsynligvis opprettholde sitt samarbeid med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) på et begrenset, men strategisk nivå, samtidig som de fortsetter sitt atomprogram uten avbrudd.
Imidlertid, midt i en stadig dypere økonomisk krise, kan Iran åpne opp for noen dissensstemmer, da dette kan hjelpe landets president med å vinne noe stilltiende støtte fra europeiske demokratier.
Iran kan derfor komme til å oppheve blokkeringen av enkelte sosiale medieplattformer, legge til rette for høyhastighets internett og tillate uttrykk for sekteriske og etniske krav i en viss grad.
Alt i alt viser landet tegn til å formulere en flerlagsstrategi for å sikre sin posisjon både på hjemmebane og i utenrikspolitikken, samtidig som det sørger for at atomprogrammet fortsetter til tross for Trumps retur til Det hvite hus.
Mye avhenger av hvordan Trump reagerer på Irans nøye utformede trekk. Gitt Trumps krigerske og uforutsigbare personlighet, vil Teheran enten bli presset under en ny bølge av sanksjoner og møte strategiske tap i regionen, eller de vil navigere gjennom og åpne et nytt kapittel med Washington.
KILDE: TRT WORLD
